Er du diplomatisk med et snev av tvil, kan det være at du er født i Harens år, sies det når jeg prøver å finne mer informasjon om dette ”nye kinesiske året”. Nå skal jeg ikke begi meg ut på analyse av horoskoper – utover å konstatere det faktum at det faktisk er harens år. Søken i metaverset kan føre deg til ny informasjon, som det finske humormesterverket ”Harens år” av finske Arto Paasilinna. Om ikke annet, så kan du ta sjansen og hoppe inn i året slik Alice hopper inn landet av undre.
Haren Lepus timidus, et dyr som skifter pels til vinteren, er hurtig med god hørsel og luktesans OG foretrekker ensomhet. Noe vi får bekreftet i det lille norske dyreeventyret om haren som ble gift. Om du leser eventyret, legg da merke til at rytmen i fortellingen, hopper som en hare. Les videre →
Nå skriver jeg nok et innlegg om noe jeg egentlig ikke har peiling på. Transmedia er et begrep jeg snublet over i min leting etter noe annet på internettet. Det var noe ved det, noe som jeg tror ligger nær fortellingen, som gjorde at jeg vil fordype meg nærmere i dette. Wikipedia beskriver transmedia på følgende måte: ”Transmedia storytelling is a technique of telling stories across multiple platforms and formats, recognized for its use by mass media to develop media franchises.”
Stephen Dinehart forteller i talen nedenfor om at hans kilde til transmedia var fortellingene han fikk i barndommen (personlig må jeg si at innlegget nedenfor ikke akkurat vitner om en altfor sterk muntlig formidling!), transmedia ligger da nær det å fortelle en fortelling: Les videre →
Verdens fortellerdag ( worldstorytellingday.webs.com ) vil i år ha vann som tema. [Se också «vattensidan» i skattkammaren, Ulfs kommentar] Tiden går fort og snart er 20. Mars over oss, så det er absolutt på tide å begynne å planlegge. Her vil jeg fokusere på materiale innenfor vår egen kulturkontekst – det er gjerne en tendens til å se utenfor Norden i jakten på fortellinger, tiltross for at vi har et stort lager av fortellinger hjemme, som er vel så eksotisk som fra fjerne kulturer.
Jeg har et nært forhold til havet, om det er mulig, da jeg selv har vokst opp på en øy. Også yrkesmessig har vannet spilt en rolle. I 1998 – 1999 dannet Anette Ramsvik, Helga Samset, Ingvild Olaussen og jeg et fortelleskap vi kalte ”Fortellerkontoret Munn & Mæle”. Vi hadde et lite idyllisk drengehus på Vøyenvolden Gård i Oslo. En dag i 1999 ble vi helt uforventet oppringt av et reklamebyrå. De hadde en stor kunde som sto i en fusjonsprosess. Kunden hadde valgt bølger som metafor og markeringen av fusjoneringen skulle blant annet inneholde en underholdningsdel om vann. Bølger gikk igjen i alt deres materiale, fra logo til bøker som kun ble produsert for markeringen av fusjoneringen. Det var snakk om veldig mye penger. Vi ville få dekket alt – reise til Stockholm, kostymer, forarbeid og forestilling. Nervøst, men ivrig satte vi i gang med vårt arbeid med å samle fortellinger og binde dette sammen til en helhetlig opplevelse. Da gjennomføringen nærmet seg, ble vi igjen oppringt. Fusjoneringen var blitt brutt – det ble ingen fusjonering. Likevel – vår kunde ville gjennomføre en seanse for å markere en ny vei i bedriften. Så vi fikk opptrådt, i Oslo, med vårt program og overrakt fortellingene til oppdragsgiveren. Det å opptre sammen med Ingvild for denne kunden den gangen, opplever som en av de gode fortelleropplevelsene. Vi var veldig godt forberedt. Fusjoneringen ja, dette var snakk om fusjoneringen mellom Telenor og svenske Telia, og vi vet jo hvordan det gikk:
Så var det fortellingene, hvor finnes de? Jeg kan primært snakke om norske fortellinger, men jeg tror likevel du finner tilsvarende i de andre nordiske landene. Noe har vi felles! Bibelen som en bok fylt opp med fortellinger rundt vann og hav er vel unødvendig å nevne. Jeg kan kanskje understreke fisken som kristen symbolikk. Greske Iesous Christos Theou HYios Sotær (Jesus Kristus Guds sønn frelseren) danner det greske ordet «ichtys» som betyr fisk. Ellers så er det alt fra syndeflod til brønn fortellinger.
Brønnen har også betydning i norrøn mytologi, som et kunnskapssted – Mimers brønn. Videre, i den norrøne mytologien, har du midgardsormen – som Tor prøver å fiske opp og kanskje mer ukjente jotnen Ægir og hans kone Ran, disse hersker over havet og har ni døtre som er bølgene. Det må sikkert også finnes en rekke fortellinger fra middelalderen og vikingenes reiser. Det var en grunn til at de var fryktet: de “behersket” havet på en unik måte.
I denne sammenhengen bør vi ikke glemme Kalevala. Et komplekst episk verk som sies å ha sin rytme fra roingen av båt. I verket flyter for eksempel den første mannen Väinämöinen, flere dager i havet.
Når det gjelder det mer folkelige materialet, kan vi i Norge finne et undereventyr som De Tre Sitroner. Tørst er en drivkraft i første del av fortellingen, og den kvinnelige protagonisten blir druknet. En annen kvinnelig protagonist som blir druknet finner du i eventyret Bruskebrura – hun blir også hjulpet av tre troll som lever i havet, kanskje slektninger av tidligere nevnte Ægir.
En av de mest åpenbare fortellingene knyttet til temaet er Kvernsagn, hvilket du finner mange varianter av.
Sagn er også fylt med karakter knyttet til vann og hav: Draugen, nøkken, havfruer og havmenn, og ikke for å glemme den fryktede kraken.
Avslutningsvis vil jeg nevne en bok verdt å kjøpe: Kystens fortellinger. Her finner du tradisjonelle fortellinger fra den nordiske kysten.
Om du kan legge til flere fortellinger i kommentarfeltet, er vi alle takknemlige. Begrensingen her er: de må være nordiske og tradisjonelle (så slipper vi åndsverksproblemer). Tips oss gjerne om hvor vi kan finne fortellingen.
Dette er min første artikkel her på Kafeen. Denne brukerkonteksten fikk meg til å tenke på en bestemt hendelse, som i dag kan framstå som en slags initiering, et rituale, en overgang fra å være novise til å akseptere seg selv som forteller, som kunstner, kulturarbeider eller hva nå man definerer seg som. En liten digresjon, jeg så følgende yrkestittel her om dagen: Stemningskaper, for en fantastisk tittel på et yrke. Innvielse er en hellig handling og gjerne ikke knyttet fortellere ved bruk av et seremonielt rituale. Man hadde det innenfor skaldetradisjonen når den studerende behersket sin kunst på et høyt nivå.
Likevel kan vi snakke om innvielse på et slags indre nivå eller en mer uformell ritualisering. Kanskje er det snakk om den første suksessfortellingen som forteller.
Flere av oss kjenner til den jødiske fortellingen med utgangspunkt i rabbineren Baal Shem Tov. Her kort fortalt: Rett før han dør, beordrer han en av sine disipler til å bli en forteller og reise rundt og fortelle de 100 fortellingene som finnes om Baal Shem Tov og en dag ville han bli rik. Rabbiner Jacob var heller skuffet over denne oppgaven, men hadde ikke noe annet valg enn å følge rabbinerens ord. Rabbiner Jacob reiste rundt og fortalte fortellingene, og tjente akkurat nok til å leve av det. En dag fikk han høre om en rik mann langt i det fjerne som betalte godt for enhver fortelling som handlet om Baal Shem Tov. Rabbineren dro av sted, trodde at han nå ville gjøre sin lykke. Han kunne 100 fortellinger og om han fikk en mynt for hver fortelling, hadde han tjent nok for en lang stund. Men når han kom fram, og skulle fortelle den rike jøden fortellinger, kom han ikke på en eneste fortelling. Uansett hva han prøvde, så var det som om han var født den dagen – han kom ikke på noe. Rabbiner Jacob hadde ikke noe annet valg enn å reise derfra, men i det han dro fra stedet, kom han på en ting. Ikke en av de 100 fortellingene, men noe han selv hadde opplevd. Så han reiste tilbake til den rike og begynte sin fortelling om da Baal Shem Tov og noen av hans disipler hadde vært ute og reist. Dette var like etter sabbaten og rett før den kristne påsken. De kom til en stor by, og banket på et stort hus. De fikk komme inn der, men det var forbudt for jøder å bevege seg ut på den tiden. Likevel beordret Baal Shem Tov at biskopen måtte hentes, de måtte ha en samtale. Biskopen kom og han og Baal Shem Tov oppholdt seg i enerom lenge. Etter at biskopen hadde dratt, måtte Baal Shem Tov og hans disipler også dra i all hast. Rabbiner Jacob avsluttet fortellingen med å si: Jeg vet ikke hva som skjedde med biskopen eller hva dette handlet om. Da rabbineren hadde fortalt fortellingen, fikk han se at den rike gråt. Jeg vet at den fortellingen er sann, sa den rike, for jeg var biskopen. Jeg var engang jøde, men konverterte til kristendommen og Baal Shem Tov fortale meg at jeg ville bli tilgitt den dagen det kom noen som kunne fortelle meg den fortellingen.
Denne historien peker på noe, som jeg tror kan oppleves som en innvielse – fortellingen din handler om lytteren. Du er altså i ett med konteksten, eller det er nesten som om du ikke er tilstede i den forstand at ”jeget” er borte og fortellingen har overtatt. Kanskje den første gangen du opplever dette kan det framstå som en slags innvielse. Det å overgi seg til en sammenheng får da en hellighet over seg.
Min følelse av innvielse, handler ikke direkte om en fortelling, men heller om en sammenheng. Hva gjorde en regnskog på et herretoalett? Det kan ha vært sommeren 1998 eller var det allerede 1997? Det var Ljungby berättarfestival, stemningen på det litte stedet var høy (det har den vel alltid vært), men folk forsvant tidlig og vi var en liten gjeng som var igjen. Jeg husker ikke helt hvem som var der, jeg vet at jeg var eneste kvinne og en novise i faget, og at Ulf Ärnström og Mats Rehman var med. Jeg hadde jo den dypeste respekt for dem. Så i mangel av noe annet, gikk vi ned på herretoalettet, hvorfor valgte vi et toalett? Jeg vet ikke, kanskje det var det eneste stedet som fortsatt var åpent. Eller var det fordi lyden var så god der? Vi trådte helt inn i fortellingen, Ulf fortalte om regnskog, og vi andre dro i gang med lydbilder i form av å trekke i snorer, skru på kraner og så videre. Jeg husker dessverre heller ikke hva som ble fortalt, men jeg glemmer ikke følelsen av å være en del av noe og en erkjennelse av at dette ville jeg være med på.
Cafe Ratatosk 