Historieutfordring I

Kommentarer till historierna finns och lämnas på Heidi Dahlsveens blogg


The hungry, starving, demanding birds flittered anxiously around the feeding creature. Famine had struck the country in the middle of the winter, draining all the colors of life even from the dreams of lovers. Black trees watched in silence, as the creature slowly, teasingly, handed out the very last breadcrumbs from her all too empty cupboard, one by one by one. I’m dying, whispered the creature, please come closer, these won’t save me anyway! The birds she had for lunch did.

Ulf Ärnström

En dame bodde dypt inne i en skog, uten særlig kontakt med omverdenen. Om vinteren brukte hun å gå turer i skogen og mate småfuglene. En dag kom hun til en lysning i skogen, og der satt det en flokk ravner i ring og skravlet med hverandre. Damen stanset et stykke unna for å høre,men da ble det stilt.
Hun kastet noen brødsmuler til dem. En av ravnene hoppet bort til henne og sa:” Hvis du kommer hit og mater oss en gang i uken skal du få være med i vår samtale”. Fra da av kom hun jevnlig en gang i uken med mat til ravnene og satt og hørte all sladder, nyheter og historier fra hele verden.

Hans Petter Meirik

Hun satte seg ned på stranden. På huk. I sitt fineste tøy. Og ventet på dem. “Det er rart,” tenkte hun som hun så seg omkring. “På femti år har nabolaget rundt huset vårt gjennomgått utrolige forandringer, men her, dette, det er den samme sanden, de samme trærne.” De nærmet seg nå. Mens de vagget avgårde, så hun bort på de andre fotsporene som krysset den strågule sletten. Det skulle ikke forundre henne om det var de samme sporene hun og hennes mann satte når de spaserte her for første gang. Nå var de her snart. Der, tett opptil henne. Hun så på dem. Det skulle ikke forundre henne om det var de samme måkene som mannen hadde tittet mer på enn henne hver gang de gikk her. “For noen dyr”, hadde han sagt og fiklet vårkått med kikkerten. “For noen dyr”. Hun åpnet opp vesken. Han hadde bare hatt hjerte for dem. Hun løftet det opp, pakket i hvit lin. Det skulle ikke forundre henne om han hadde likt tanken.

På at det han elsket mest fikk æren av å fortære det.

Torgrim Mellum Stene

‘Coyote told me about the eye racing game, he was sore as hell that all he has to see with now is two lousy cranberries, so I’m thinking if it works on somebody as smart as that, bound to fool humans…and it did, the fool never did find his eyes, even the pigeons laughed at the sight of him grubbing around in the snow’

There’s a dangerous glint in Raven’s black pebble eye, he shifts his scaly feet on the bald dome of the skull.

‘No-body ever found them eyes’

Raven’s beak clacked shut and he flew off into the gathering dusk.

A click, a rattle…two blue glass beads roll out of the skull’s empty eye sockets – one of them goes white for a second, almost like a wink…coyote lopes out of the trees, tongue lolling, grinning.

Allan Davies

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s