Kommentarer till historierna finns och lämnas på Heidi Dahlsveens blogg
Only the ruins of the old church is to be seen nowadays. As a siluett to the sky its a remeberence of the old legend of the forsaken bride.
The church had been decorated with summerflowers and everybody was there. The yong bride becoming blushing in her weddinggown she had used days and weeks to sow herself. The church was full of guests and the bells were ringing – and ringing – and ringing. But where was the bridesgroom? At last the bells stopped ringing and everybody went home. Apart from the bride. She waited till the night came and the flowers died. Then she climbed up to the church tower and lit a candle for the groom to find her. The next day they found the church in ruins, burned to the ground. They never found any tracks of the bride.
But once a year at the same day, at the same hour the old church appears as a mirage. The young bride stands at the door, now revealing her naked pain. And in the tower the candle is.
They call her “the fool on the hill”.
Hans Petter Meirik
Finally, at the end of a bitter winter afternoon, she came to the end of her long search…beneath a turbulent sky the colour of old brass, noisy with the wings of birds bound for the roost.
She climbed to the top of the strange, bald hill, old bones protesting every faltering step, then sat on the bottom step of the peculiar, arched stairway at the top to rest awhile.
A few steps above her on the stairway she saw what seemed to be the shrunken remains of the last to attempt the challenge, and felt a momentary pang of sorrow.
Beyond the stairway, between two barren, leafless trees, a carved facade of stone with two great openings. In the upper arch a golden, flickering light, mesmerising and warm. Below the welcoming glow a window into a colder world, where a beautiful young woman stands on a carpet of blue flames.
She sat and stared, gaze shifting from gold to blue and back again, for a long time. Sat and stared, and remembered.
Then with a sigh, she climbed the arching stair,and wrenched the simple wooden cross out of the stone. She untied the bindings, and the cross became two sticks again. She held the sticks a loft a moment, one in either hand.
‘I was so beautiful then, but the fire was never hot enough to melt my frozen heart. My anger is gone. I forgive them all, and ask forgiveness for all those who have tried and died. No-one should have to make such a choice. I was wrong’
She hurled one stick into each of the openings in the stone facade.
An instant of silence, then a great wind blew up from nowhere, and she crumbled to dust and blew away, the stones collapsed; stairway and facade were nothing but rubble.
As the wind died down a soft rain began to fall, and buds swelled on the branches of the trees.
Allan Davies
Tidens bro står foran mig og jeg bare venter på min elskede med de pirrende fantasier..
Hvor bliver han af? Hvis jeg skal stå her halvnøgen meget længere for at tilfredsstille hans kinky ide om at elske i det hellige kapel, så ender det med jeg bliver syg!
Skyerne tårner sig op på himlen og de sorte fugle nærmer sig – for at straffe mig?
Annemarie Krarup
– Den er av porselen, støpt i to adskilte former og forenet ved denne blomsterkransen langs ytterranden av tårnene. Klassisk design. Hun smilte og løftet “kirken” ut av monteren.
– 4300;- uten monteren.
Han studerte den nøye, snudde og vendte på den.
– Ganske nylig utført. En kopi av 1700 – tallsmoten, men med moderne gotikkromantisk utsmykning. Han skulle til å levere den tilbake med en svak hoderystende bevegelse for å prutte da han stakk fingeren inn i høyre tårnvindu, grep forsiktig om en nesten usynlig tråd og fikk et tenksomt uttrykk
– Mange tror dette er klokketårn
– Nei, sa hun fort, klokken skal stå i det øvre midtpartiet her. Hun pekte på den dørliknende åpningen under hovedkorset.
– Men denne er ikke laget for klokker, fortsatte han, dette er en minnetavle. Man setter synlig, eller skjult, symboler, eller bilder som angir identiteten til den man minnes. Ofte vil rike eksentriske mennesker bare minnes seg selv, men det er selvsagt mange unntak.
– Minnetavle? Både kirken og utstillingen minner mest om død, men elementene som likner trapp og ur er tydelig myntet på tid. Hvilken tid er det? 400 tallet? 1200 ? 1030 ? Hun konsentrerte seg og så ikke smilet hans.
– Lucy! visket han frem for seg, hun lagret meg i en minnetavle!
Han trakk forsiktig opp den tynne snoren. En miniatyrkiste heistes opp i tårnvinduet. Den var ibenholtsort med ørsmå skrifttegn i lokket. Han skjalv av opphisselse da han fikk den lille kisten i hånden.
– Endelig,
Han trykket lett ved likkistens fotende og lokket lukker seg sakte opp.
Der lå de. De to hjørnetennene hans.
Predikeren
Han sökte den ultimata erotikens x-punkt. Visserligen var det inte så mycket i hans bakgrund som bondson från Köksnäset, en liten by i mellannorrland som borde gett honom sådana ideer. Men på en semester i Thailand tog han fel buss. Och för att göra en lång historia kort, hamnade han i ett kloster där han efter flera år av andliga övningar slutligen skulle invigas i den tantriska sexualitetens högsta och hemligaste nivå, den 97:e graden. En mycket svår och andligt krävande förvandling, känd som Den Svävande Påfågelns Lycka.
Är du säker på att du verkligen vill genomgå detta, frågade hans guru. Självklart, svarade han, viss om att vad som helst var värt de fröjder som var att vänta.
Förvandlingen var mer förvånande än plågsam.
Hon blickade ut genom porten i det gula ljuset.
Ulf Ärnström
Cafe Ratatosk 