Da regnskogen vokste fram på et herretoalett.

Av: Heidi Dahlsveen

Dette er min første artikkel her på Kafeen. Denne brukerkonteksten fikk meg til å tenke på en bestemt hendelse, som i dag kan framstå som en slags initiering, et rituale, en overgang fra å være novise til å akseptere seg selv som forteller, som kunstner, kulturarbeider eller hva nå man definerer seg som. En liten digresjon, jeg så følgende yrkestittel her om dagen: Stemningskaper, for en fantastisk tittel på et yrke.  Innvielse er en hellig handling og gjerne ikke knyttet fortellere ved bruk av et seremonielt rituale. Man hadde det innenfor skaldetradisjonen når den studerende behersket sin kunst på et høyt nivå.

Likevel kan vi snakke om innvielse på et slags indre nivå eller en mer uformell ritualisering. Kanskje er det snakk om den første suksessfortellingen som forteller.

Flere av oss kjenner til den jødiske fortellingen med utgangspunkt i rabbineren Baal Shem Tov. Her kort fortalt: Rett før han dør, beordrer han en av sine disipler til å bli en forteller og reise rundt og fortelle de 100 fortellingene som finnes om Baal Shem Tov og en dag ville han bli rik. Rabbiner Jacob var  heller skuffet over denne oppgaven, men hadde ikke noe annet valg enn å følge rabbinerens ord. Rabbiner Jacob reiste rundt og fortalte fortellingene, og tjente akkurat nok til å leve av det. En dag fikk han høre om en rik mann langt i det fjerne som betalte godt for enhver fortelling som handlet om Baal Shem Tov. Rabbineren dro av sted, trodde at han nå ville gjøre sin lykke. Han kunne 100 fortellinger og om han fikk en mynt for hver fortelling, hadde han tjent nok for en lang stund. Men når han kom fram, og skulle fortelle den rike jøden fortellinger, kom han ikke på en eneste fortelling. Uansett hva han prøvde, så var det som om han var født den dagen – han kom ikke på noe. Rabbiner Jacob hadde ikke noe annet valg enn å reise derfra, men i det han dro fra stedet, kom han på en ting. Ikke en av de 100 fortellingene, men noe han selv hadde opplevd. Så han reiste tilbake til den rike og begynte sin fortelling om da Baal Shem Tov og noen av hans disipler hadde vært ute og reist. Dette var like etter sabbaten og rett før den kristne påsken. De kom til en stor by, og banket på et stort hus. De fikk komme inn der, men det var forbudt for jøder å bevege seg ut på den tiden. Likevel beordret Baal Shem Tov at biskopen måtte hentes, de måtte ha en samtale. Biskopen kom og han og Baal Shem Tov oppholdt seg i enerom lenge. Etter at biskopen hadde dratt, måtte Baal Shem Tov og hans disipler også dra i all hast.  Rabbiner Jacob avsluttet fortellingen med å si: Jeg vet ikke hva som skjedde med biskopen eller hva dette handlet om. Da rabbineren hadde fortalt fortellingen, fikk han se at den rike gråt. Jeg vet at den fortellingen er sann, sa den rike, for jeg var biskopen. Jeg var engang jøde, men konverterte til kristendommen og Baal Shem Tov fortale meg at jeg ville bli tilgitt den dagen det kom noen som kunne fortelle meg den fortellingen.

Denne historien peker på noe, som jeg tror kan oppleves som en innvielse – fortellingen din handler om lytteren. Du er altså i ett med konteksten, eller det er nesten som om du ikke er tilstede i den forstand at ”jeget” er borte og fortellingen har overtatt. Kanskje den første gangen du opplever dette kan det framstå som en slags innvielse. Det å overgi seg til en sammenheng får da en hellighet over seg.

Min følelse av innvielse, handler ikke direkte om en fortelling, men heller om en sammenheng. Hva gjorde en regnskog på et herretoalett? Det kan ha vært sommeren 1998 eller var det allerede 1997? Det var Ljungby berättarfestival, stemningen på det litte stedet var høy (det har den vel alltid vært), men folk forsvant tidlig og vi var en liten gjeng som var igjen. Jeg husker ikke helt hvem som var der, jeg vet at jeg var eneste kvinne og en novise i faget, og at Ulf Ärnström og Mats Rehman var med. Jeg hadde jo den dypeste respekt for dem. Så i mangel av noe annet, gikk vi ned på herretoalettet, hvorfor valgte vi et toalett? Jeg vet ikke, kanskje det var det eneste stedet som fortsatt var åpent. Eller var det fordi lyden var så god der? Vi trådte helt inn i fortellingen, Ulf fortalte om regnskog, og vi andre dro i gang med lydbilder i form av å trekke i snorer, skru på kraner og så videre.  Jeg husker dessverre heller ikke hva som ble fortalt, men jeg glemmer ikke følelsen av å være en del av noe og en erkjennelse av at dette ville jeg være med på.

7 responses to “Da regnskogen vokste fram på et herretoalett.

  1. Välkommen som skribent och redaktör på Café Ratatosk, Heidi! Jag minns mycket väl det du beskriver och det absurt anarkistiska infallet att vi skulle ha en egen «undergroundfestival» på herrtoaletten😉 Är jag förlåten för detta högmod nu när historien hunnit ifatt mig? «Det å overgi seg til en sammenheng får da en hellighet over seg». De tankarna ska jag fundera länge på …

  2. Så fine historier, Heidi! Dejligt at du kommer og er med til at skrive på Café Ratatosk.
    Selv jeg har hørt om de historier der foregik herretoilettet i Ljungby for længe siden, og nu hvor det er gået op for mig at Ljungby og Lejre IKKE finder sted i den samme weekend, vil jeg rejse til Ljungby til juni og se det toilet! Jeg er sikker på at du gerne vil vise mig mig rundt, Ulf, og jeg glæder mig helt vildt til at høre dine historier også.
    Det er inspirerende at høre om indvielse i fortællingens verden.
    Selv oplevede jeg en åbenbaring på et kursus med Katrine Faber på Vestjyllands højskole. Jeg troede jeg skulle på sangkursus i Roy Hart-metoden, men det viste sig at være et fortællekursus, og det var det sjoveste jeg havde oplevet i mange år. Og siden har der åbnet sig en verden der bliver mere og mere fantastisk og eventyrlig.

  3. Tusen takk til dere begge. Oh, kanskje jeg skal prøve å reise til Ljunby i år jeg også, både for å gjennoppleve «dassen» og for å få flere sosiale medier tips. Om det da ikke kræsjer med eksamener her. Et redasjonelt møte der???

    Det er en herlig verden Annemarie, vi berører selveste ungdomskilden.

  4. Gissa vad jag ska berätta i Ljungby i sommar!

    Berättaren

    Berättaren
    Saul Zuratas, den djupt engagerade forskaren med det vanprydande födelsemärket i ansiktet försvinner. I regnskogen hörs berättarens röst bland papegojornas tjatter. Vem berättar? Varför? Vad är verkligt? Ulf Ärnström återberättar nobelpristagaren Mario Vargas Llosas «El Hablador» – Berättaren. En roman full av historier, myter och frågetecken. Efter berättelsen inbjuder Ulf till ett samtal för att utforska lyssnarnas egna frågor.

  5. Ulf: Det ved jeg godt! Derfor kommer jeg jo til Ljungby. Du kan tro jeg glæder mig😉
    Heidi: Det kunne være så sjovt hvis du også kom! Så kan du jo vise mig herretoilettet. Og vi kan dele minder fra ungdommens kilde..
    Redaktionsmøde, JA TAK!

  6. Alt har en sammenheng! Jeg skal prøve å komme meg nedover, for både metafortelling og herretoalettets skyld!

  7. Tilbaketråkk: Ideer til hvor det kan fortelles | Den Store Fortellerdagen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s